I arbeidslivet er de aller fleste organisert under fagforening. Er man ikke det, er det som regel fordi man enten er fornøyd med arbeidsvilkårene sine, eller mener man ikke behøver å være organisert. Når arbeidsgiveren din gjør noe du reagerer på har du et støtteapparat rundt deg som forteller deg hvordan du kan løse situasjonen, og hva du har krav på. Sånn er det ikke for norske elever.

Man kan hevde at det er mye å forvente at skolene skal ha like gode vilkår som arbeidslivet, men i realiteten burde det være et minstekrav. Politikere og voksne forteller oss konstant at skolen skal gjøre oss til samfunnsborgere og forberede oss til arbeidslivet. Under fraværsgrense-debatten var dette et av hovedargumentene til kunnskapsministeren, arbeidslivet stiller krav til tilstedeværelse, så da må skolen gjøre det samme. Likevel er de færreste elever klar over hva slags rettigheter vi har, og hvordan vi kan løse en situasjon hvis ikke vi får det vi har krav på. Dette er et demokratisk problem. 

Som elevenes talerør prøver vi i Elevorganisasjonen å sørge for at elevene er bevisste på rettighetene sine, men dette ansvaret burde ikke vært påtatt fra en frivillig ungdomsorganisasjon. Staten må sørge for at hver enkelt elev vet hva de har krav på, og hva de skal gjøre hvis rettighetene deres brytes. Det er flere måter staten kan ta ansvar for at elevene har tilstrekkelig med kunnskap om rettighetene sine. Det kan være så lett som å ha plakater med de ti viktigste rettighetene til elever i hvert klasserom og at man diskuterer dem i timen. Eller så kan man gi skolering til elevrådene, lage brosjyrer med informasjon om hvor man finner rettighetene sine eller noe så enkelt som kontaktinformasjon og forklaring om Elev- og lærlingombudet på skolene. I dag er informasjonen så fjern at de fleste elever ikke engang er klar over at vi har rettigheter i det hele tatt.

Det er jo ikke merkelig at elever konstant kontakter sentralstyret vårt med opplevelser om å bli tråkket på, oversett og ignorert når de ikke har grunnlag for å vite hva de skal gjøre for å komme seg ut av situasjonen. Det er tilsynelatende viktig for alle politikere at elever blir sett og hørt (i hvert fall på papiret). Dermed skulle man tro det var en selvfølge å styrke elevenes kunnskap om rettighetene deres. Likevel ser vi at i praksis blir elever overkjørt gang på gang. Å forebygge rettighetsbrudd og styrke elevenes skolehverdag vil være omtrent umulig hvis elevene ikke forstår at det er rettighetsbrudd de opplever. Hvis politikerne faktisk mener alvor når de sier at elevdemokrati og -innflytelse er viktig, må de bevise dette når de skal følge opp Opplæringslovutvalgets arbeid.

Vårt mål er at elevene skal være så bevisste over egne rettigheter at de ikke trenger å kontakte oss for å forstå hva de har krav på. Dersom elevene selv vet hva de har krav på vil det også bli lettere for dem å være fornøyd når skolen fungerer slik den skal. Ved å lære elevene hvilke rettigheter vi har, kan vi forhindre maktovergrep i skolen. Dette vil være til et gode for absolutt alle i Skole-Norge.

Norsk skole er alle elevers første møte med demokrati. Da er det essensielt at dette demokratiet fungerer. Du har ikke forutsetningene til å delta i et samfunn, hvis du ikke en gang vet hva du har rett på. Det skal ikke være sånn at 12 år gamle skoleelever selv må finne en kopi av Norges Lover for å forstå hva de har krav på. Det burde staten ta ansvar for.

Bare da kan vi skryte på oss at Norges elever er i toppen på demokratiforståelse.